www.kvinnor.no Open in urlscan Pro
77.111.240.230  Public Scan

Form analysis
1 forms found in the DOM

GET http://www.kvinnor.no/

<form role="search" method="get" class="search-form" action="http://www.kvinnor.no/">
  <label>
    <span class="screen-reader-text">Søk etter:</span>
    <input type="search" class="search-field" placeholder="Søk …" value="" name="s">
  </label>
  <input type="submit" class="search-submit" value="Søk">
</form>

Text Content

KVINNEUNIVERSITETET I NORDEN – NORDIC WOMEN'S UNIVERSITY


FORSKNING OG FORMIDLING OM KVINNESPØRSMÅL I ET NORDISK OG INTERNASJONALT
PERSPEKTIV

Meny Hopp til innhold
 * Om oss
   * Styret
 * Vold mot kvinner
 * Arrangementer
 * Publikasjoner
 * Feministisk økonomi

Søk etter:


OPPTAK AV DAGENS FORELESNING, 13.SEPTEMBER I FEMINISTISK ØKONOMI LEGGES UT HER I
ETTERKANT AV FORELESNINGEN.

Klebrigseptember 13, 2022ForedragRedaksjonen






VELKOMMEN TIL FORELESNINGER I FEMINISTISK -ØKONOMI I VÅR REGI, STØTTET AV OSLO
KOMMUNE. HØSTSEMESTER – 2022.

Klebrigseptember 7, 2022Foredrag, ForskningRedaksjonen




FISKER SUSANNE MORTENSEN TIL NESNA

Klebrigfebruar 15, 2022Arkiv, PressemeldingSiril Finne


8.MARS 2022 PÅ NESNA

I anledning 8.mars, 2022, skal vi arrangere et møte på campus Nesna kl. 18.00.

Tema for dagen er «Hvordan få slutt på trakassering og kjønnsbasert vold?»

Fisker Susanne Mortensen vil være hovedtaler. Mortensen fikk stor oppmerksomhet
etter at hun skrev kronikken «Feil kjønn om bord», der hun fortalte om
trakassering av kvinnelige fiskere.

> Jeg er 24 år, fra Tromsø. Jeg jobber som fisker som også er grunnen til at jeg
> høsten 2021 skrev en kronikk som satte likestilling i fiskeriet på
> dagsorden. Jeg har også stiftet organisasjonen Hun fisker, som er et
> kvinnenettverk. Jeg skrev om hvordan jeg har opplevd arbeidshverdagen min som
> fisker, og hvor lite velkommen kvinner har vært. 
> 
> Susanne Mortensen (24)

Dette tok mildt sagt av i sosiale medier, det ble debattert flere steder.
Næringen lovet og rydde opp, og mennesker rundt omkring i Norge var rystet over
historiene kvinnelige fiskere kom med. Kort fortalt er det dette som har skjedd
siden kronikken ble sluppet. Jeg er fremdeles fisker og det har ikke skjedd så
uendelig mye annet enn på papiret.

Problemet kvinner får i dette yrket er ikke at de blir kalt forskjellige vulgære
ord. Problemet er at damer på 50 år med 30 års erfaring fra fiskeri og styreverv
ikke blir respektert, de får høre at de ikke har erfaring nok. Vi får i større
grad beskjed om å være stille, kvinner skal være lydige og ikke ta så stor
plass. For å få bukt med dette må flere kvinner inn i styrende verv. Det må
satses mer på at kvinner kan, uavhengig av hva som er mellom bena. Altså må
maktbalansen justeres, uavhengig av at det finnes flere mannlige fiskere enn
kvinnelige.

8 mars er selvfølgelig kjempeviktig, det er jo en påminnelse om at kvinner
fremdeles ikke er likestilt med menn. Det at man må sloss for noe jeg anser som
menneskerettigheter, i Norge, i 2022 er jo helt på trynet.

KOMMER FISKERIMINISTEREN?

Statsråd Bjørnar Skjæran har engasjert seg i arbeidet med å få gode
arbeidsforhold både for kvinner og menn i fiskeriene. På den bakgrunn har vi
invitert ministeren til å delta i debatten og informere om arbeidet som er gjort
så langt og vegen videre for likestilling og likeverd i fiskerinæringa.

Nordland fylkes fiskarlag er også invitert og vil delta med daglig leder Hanne
Fagertun.

Det vil også bli innlegg fra elever ved videregående skole på Nesna.

Her er lenke til arrangementet på Facebook: https://fb.me/e/1yNDbCiPI




KJØNNSTRAKASSERING I FISKERINÆRINGA. TILTAK FOR TRIVSEL OG REKRUTTERING

Klebrigdesember 16, 2021ArtiklerRedaksjonen

Artikkel av, Seniorforsker Dagrunn Grønbech og styremedlem Arna Meisfjord,
Kvinneuniversitetet i Norden. Professor em. Siri Gerrard, Senter for kvinne- og
kjønnsforskning (SKK)UiT Norges arktiske universitet.



Når unge kvinner på fiskerbåten i dag står fram og melder om at de ikke blir
respektert, blir befølt og utsatt for seksuell trakassering av sine mannlige
kollegaer, er dette uttrykk for at vi må fremme og trygge kvinners posisjon i
fiskerinæringa. Varsler om sjikanering av kvinner er bevis på en næring som
lener seg tilbake på fortidige kjønnsrolleoppfatninger og som har stagnert i
synet på kvinners kompetanse og vilje for å realisere et yrkesvalg.

Fiskerinæringa sammen med havbruksnæringa, er økonomisk sett i dag den nest
viktigste næringa i nasjonal sammenheng. Etter høstens rødgrønne maktskifte med
satsing på fornybar energi og fornybare ressurser, vil fiskeriene som
vekstnæring bli enda viktigere når oljebrønnene engang skal stenges.

I fiskerinæringa er det registrert litt over 11000 heltids- og deltidsfiskere. I
2020 var det 360 og 70 heltids- og deltidsregistrerte kvinner som var aktive
fiskere. Finnmark er det fylket med flest kvinner som fisker. Dersom vi antar at
det bak hver mann på et fiskefartøy finnes en mor eller en samboer kan vi
medregne 22000 kvinner som på en eller annen måte er deltakende i fiskeriene.

På 1970-tallet og begynnelsen av 1980-tallet ble det i forskningen lansert
begreper som det skjulte fiske og bakkemannskap om fiskerikvinnene som på land
understøttet mannens aktivitet i fiskerbåten og på havet. Dette arbeidet, samt
kvinnenes ulønna arbeidsinnsats i heimen med å passe barna og kanskje dyra i
fjøset, med tilrettelegging av mat og klær, var lite påaktet. Kvinnenes innsats
var ikke tatt med i det formelle fiskeriregnskapet.

I fiskeriforskningen har flere kvinner også senere vært opptatt av å synliggjøre
kvinnenes servicefunksjoner gjennom begrepet fiskerikvinner. Selv om kvinnene
selv eller deres ektefeller, ikke nøyaktig visste hvem disse kvinnene var,
visste de alle at uten en kvinne i heimen, var fiskerlivet vanskelig og nærmest
umulig.

Etter hvert er interessen for fiskerikvinne- og kjønnsforskning blitt mindre,
bl.a. fordi det på universitetene i strategiplanleggingen sjelden er funnet
plass og muligheter for å videreutvikle dette forskningsfeltet. I mangel av
forskningsmidler ble flere av kvinne- og kjønnsforskerne marginalisert og
forsvant for å finne andre muligheter.

Det er ikke kvinner som fiskere eller andre kvinner i næringa sitt ansvar å løse
denne nedverdigende situasjonen. Kjønnstrakassering og mobbing på arbeidsplassen
må forebygges og håndteres som et ledelsesansvar, både på nasjonalt, regionalt
og på lokalt nivå. Det er derfor viktig at det fra departementshold signaliseres
en offentlig holdning og strategi med et påtrykk av hvilken arbeidskultur som er
akseptabel i fiskebåten, i fiskeindustrien og i sjømat- og havbruksnæringa, med
målkrav om at:

Hvordan kan vi skape en positiv kultur som får kvinner til å søke seg til og bli
i fiskerinæringen og organisasjonene?

 * Kvinner må få innpass og bli respektert som likeverdig part i besluttende
   organer, både som toppledere og i styrer slik at kvinners får innflytelse og
   deres synspunkt kommer med i dagens fiskeripolitikk. 
 * Kvinner må få større eierandel i båter, kvoter og konsesjoner. I dag eier
   menn 96 prosent, noe som vitner om at det ikke er lett for kvinner å komme
   inn i og få en karriere i næringa.
 * I skriftlige arbeidsavtaler og kontrakter må partene underskrive på at
   trakassering ikke skal tolereres og skal meldes fra om med henvisning til
   adresse (varselknapp).
 * Fiskerikvinne- og kjønnsforskningen må forsterkes gjennom forskningsmidler
   slik at kunnskapsgrunnlaget dokumenteres og i så måte styrkes.




Noen kvinner rapporterer at de ikke trives i fiskeryrket, noe som oppslag i
media den siste tiden også viser. Næringa bør derfor drøfte og bli enige om en
ny handlingsplan for hvordan en kan skape en kultur der alle, uavhengig av
kjønn, blir møtt med respekt. Det finnes organisasjoner som jobber målretta med
holdningsskapende arbeid som f.eks. forsvaret/militæret og politiet og som
fiskerinæringas organisasjoner kan dra nytte av. Fortsatt er det ingen kvinner
med i Norges fiskarlags landsstyre. I Norges kystfiskarlag og Bivdu, det samiske
fiskerlaget, er det én kvinne med i hver av styrene. For å styrke kvinneandelen
må en legge en plan for hvordan en skal rekruttere kvinner inn i
organisasjonsarbeid og på ledernivå. Erfaringene fra andre organisasjoner,
tilsier at det ikke er nok med en kvinne, men at det bør være flere kvinner med
i styrer og utvalg skal kvinnerepresentasjonen merkes.

Hvilke strukturelle tiltak må iverksettes for å få flere kvinner til å jobbe i
fiskerinæringen?

Nærings- og fiskeridepartementets rapport fra 2021 – «Bedre likestilling i
fiskeriene», skisserer mange mulige veier og som bør leses og drøftes på ulike
nivå i næringa. Her er tiltak som kan drøftes og følges opp og brukes aktiv som
et arbeidsverktøy for å forbedre en akterutseilt næring i kjønnsdebatten. Blant
tiltakene som rapporten fra 2021 foreslår, er å støtte nettverk for kvinnelige
fiskere, bedre lærlingeordninger og å få fiskeri som fag inn i undervisningen på
skolen, også med vekt på det holdningsskapende arbeid. Til nå har menn under 30
år som eier og fisker fra egen båt, fått til sammen over 120
rekrutteringskvoter. Rekrutteringskvoter til kvinnelige fiskere på kvinners
premisser, bør derfor vurderes og tildeles.

Kjønnsbasert forskning både i den havgående flåte, kystflåten, i fiske- og
foredlingsindustrien, er viktig satsingsfelt.

Vi trenger å vite mer om kvinners arbeidsforhold, og forholdet mellom kvinner og
menn på fiskebåter og i fiskeripolitikken, ikke minst i lys av det grønne
skiftet. Det behøves kartlegging og intervju kvinner både i havfiske- og
kystflåten og i familielivet, som med sin erfaringskunnskap blir viktig for
tilrettelegging av kvinnearbeidsplasser. Her må undersøkes hvordan
samfunnsinstitusjoner som barnehager og skoler kan tilpasses fiskernes
arbeidshverdag på en bedre måte, da vi vet at åpningstidene er en utfordring for
å kunne jobbe som fisker.

Vi må forske på pensum og undervisningen i både grunnskolen og den videregående
utdanning, for å studere hvordan fiskerinæringa presenteres i forhold til jenter
og gutter. Utdanningstilbudet i den videregående skolen, må undersøkes både i
forhold til tema og i forhold til kjønnsrollehåndteringen i pensum og
undervisning. I skolegården er den seksuelle trakasseringen i mange tilfeller
«skjult», hvor skolens lærere ofte ikke ser den kjønnsrelaterte mobbingen. Dette
er et forsømt kunnskapsfelt i dagens forskning.

Forskning er viktig som dokumentasjon for å avdekke hersketeknikker som kan
benyttes for dominans og maktundertrykking. I kjønnsmoderniseringen av
fiskerinæringa trenger vi fokus på at utdannelse også skal omhandle dannelse i
kjønnsrelasjoner. Dette er holdningsskapende arbeid her likestillingsparolen bør
erstattes av likeverd som begrep. I omstillingsarbeidet som kreves for å
oppdatere fiskerinæringa til dagens etiske kjønns- og arbeidskrav, vil et vidt
forskningsprogram kunne avdekke status på ulike felt. Et samarbeid på ulike
sektorer kunne gi analyser av næringa både på rekrutteringsnivå i forhold til
ungdomsskolen og videregående opplæring, organisasjonsnivå og i forhold til
lederskap. En mer omfattende kunnskapsinnhenting kan være et viktig sted å
begynne for å rekruttere kvinner inn til verdige arbeidsforhold i en
mannsdominert næring.

Kilder:

Siri Gerrard (1975): Arbeidsliv og lokalsamfunn, samarbeid og skille mellom
yrkesgrupper i et nord-norsk fiskevær. Magistergradsavhandling. Universitetet i
Tromsø.

Siri Gerrard & Danika Kleiber (2019): Women fishers in Norway: few, but
significant. Maritime Studies (2019)
18:259–274.https://doi.org/10.1007/s40152-019-00151-4

Dagrunn Grønbech (2010): Kystkvinnen. Fiskerbonde og omsorgsbærer. Kvinnemuseet
i Kongsvinger og Helgeland Museum. Mosjøen: Prinfo Rønnes.

Bjørn Hersoug (red.) (1983): Kan fiskerinæringa styres? Oslo: Novus forlag.




FISKERINÆRINGEN OG VANNPRØVEN

Klebrignovember 29, 2021ArtiklerRedaksjonen

Seniorforsker Dagrunn Grønbech og Arna Meisfjord, Kvinneuniversitetet i Norden
og professor em. Siri Gerrard. UiT Norges arktiske universitet.

Hekseprosessen i Europa fra perioden 1420 til 1750, tok livet av mange kvinner.
Dette var kvinner makthaverne og de geistlige i kirken var engstelige for, og
som ble stemplet som trollkvinner. Dersom kvinnene ble brakt fram for en
domstol, måtte de for eksempel gjennom vannprøven og vise sin uskyld. Fløt
kvinnene på havet var de skyldige. Sank de i havet, var de uskyldige. I Norge
finnes det derfor en gammel tradisjon for å sverte og kvitte seg med framstående
kvinner som skaper frykt, men som i dag er endret og kan ta andre former.
Sankthansaften i 2011 åpnet dronning Sonja Steilneset Minnested i Vardø, for å
minnes de 91 kvinnene som i perioden 1600 til 1692 ble dømt til døden i
Finnmark. På denne måten viste dronning Sonja anerkjennelse til de kvinnene som
ble rammet av hekseprosessene og som Steilneset Minnested skal sørge for at vi
ikke glemmer.



Fiskerinæringa sammen med havbruksnæringa, er økonomisk sett i dag den nest
viktigste næringa i nasjonal sammenheng. Etter høstens rødgrønne maktskifte med
satsing på fornybar energi og fornybare ressurser, vil fiskeriene få en enda
viktigere betydning som vekstnæring når oljebrønnene skal stenges. I
fiskerinæring er det registrert litt over 11000 fiskere på hel- og deltid. I
2020 var det 360 og 70 heltids- og deltidsregistrerte kvinner som var aktive
fiskere. Finnmark er det fylket med flest kvinner som fisker. Dersom vi antar at
det bak hver mann på et fiskefartøy finnes en mor eller en samboer kan vi
medregne 22000 kvinner som på en eller annen måte er deltakende i fiskeriene.

På 1970-tallet og begynnelsen av 1980-tallet ble det i forskningen lansert
begreper som det skjulte fiske og bakkemannskap om fiskerikvinnene, som på land
understøttet mannens aktivitet i fiskerbåten og på havet. Kvinnenes ulønna
arbeidsinnsats i heimen med å passe barna og kanskje dyra i fjøset, med
tilrettelegging av mat og klær, var lite påaktet. Kvinnenes innsats var ikke
tatt med i det formelle fiskeriregnskapet. I fiskeriforskningen var flere
kvinner opptatt av å synliggjøre kvinnenes servicefunksjoner gjennom begrepet
fiskerikvinner. Selv om kvinnene selv eller deres ektefeller, ikke nøyaktig
visste hvem disse kvinnene var, visste de alle at uten en kvinne i heimen, var
fiskerlivet umulig. Interessen for fiskerikvinneforskning ble mer eller mindre
avviklet etter 1990-tallet, da det på universitetet ikke ble funnet plass og
muligheter for å videreutvikle dette forskningsfeltet. I mangel på
forskningsmidler, kan vi si at mange av kvinne- og kjønnsforskerne ble
marginalisert og forsvant for å finne andre muligheter.

Når de unge kvinnene på fiskerbåten i dag står fram og melder om at de ikke blir
respektert, blir befølt og utsatt for seksuell trakassering av sine mannlige
kollegaer, er dette på nytt et tilbakeslag for å fremme kvinners posisjon i
fiskerinæringa. Varsler om sjikanering av kvinner er bevis på en næring som
lener seg tilbake på fortidige kjønnsrolleoppfatninger og som har stagnert i
synet på kvinners kompetanse og vilje for å realisere et yrkesvalg. Noen blir
til og med behandlet som prostituerte og kalt for horer. Kvinner som er fiskere,
har stått fram i media med krav om ryddesjau i en uholdbar situasjon. Det
skjedde også i 2017 da to unge kvinner fra Finnmark som er fiskere, tok
initiativ til et møte om situasjonen og danning av et nettverk av kvinnelige
fiskere.

Fisker Susanne Mortensen etterlyser i en ytring (NRK.no 6.11.21) en respons fra
myndighetene om å konfrontere en uholdbar kultur med fornedrelse av kvinner.
Dette med henvisning til oppførsel fra menn som bruker kjente hersketeknikker,
noe også Metoo-bevegelsen avdekket. I Susanne Mortensens NRK-ytring uttrykkes
skuffelsen over at Norges Fiskarlag, den største av fiskernes
interesseorganisasjoner, ved valg av nytt styre høsten 2021, fortsatt ikke fant
plass til en eneste kvinne. Susanne Mortensen ønsker ikke å bli definert som
modig, i det hun varsler om respektløs oppførsel fra sine mannlige kollegaer,
men at meldingene blir tatt på alvor i næringa. I påvente av at noe skal skje,
går hun i bresjen for å stifte en organisasjon «Hun fisker», i den hensikt å
ivareta kvinners rettigheter til sjøs.

Den fratrådte fiskeri- og sjømatminister Odd Emil Ingebrigtsen og den
påtroppende fiskeri- og havministeren Bjørnar Skjæran, begge fra Nordland, har
vist at de ønsker å innkalle partene i næringa til et oppryddingsmøte for å
pålegge alle ledd et oppryddingsansvar. Begge ministrene har dermed signalisert
at det ikke er den enkelte fisker som skal bli stående alene i en vanskelig
situasjon. Dette er også et standpunkt vi håper inngår som del av Nærings- og
fiskeridepartementets totale ansvar.

Selv om vi i vårt demokrati oppfordres til å melde fra om uheldige hendelser og
konstellasjoner i arbeidslivet, har vi erfaring med at det for varsleren
medfører en stor belastning. Fiskeren Susanne Mortensen antyder at hun ikke blir
forbauset om hun får «skylda» for å skape uro og skape et negativt inntrykk av
næringa. Kultur- og likestillingsminister Anette Trettebergstuen uttaler at hun
er rystet over historiene som framkommer og at hun forventer at næringa rydder
opp.

Et sentralt spørsmål som må stilles er hvorfor mannlige fiskere oppfører seg
sjikanerende overfor sine kollegaer, og om de er bevisst at de gjør dette? Er
mennene redde for konkurranse på feltet og er de engstelige for at statusen i
yrket forringes ved kvinners inntreden? En kan også undre seg over at menn som
sønner, ektemenn og fedre ikke identifiserer seg i større grad med å ønske
kvinnene som blir fiskere velkommen.

Hva skal så til av endringer for å snu skuta? Både opplæring, påtrykk, vakthold
og kontinuerlig oppfølging, men også fiskeripolitiske endringer kreves dersom
fiskerinæringa skal framstå som en god og trygg arbeidsplass som skaper trivsel
for alle, uansett kjønn. Den nåværende situasjonen er ikke sosialt bærekraftig
og hindrer nødvendig rekruttering til fiskeværene, fiskebåten, sjømatindustrien,
markedsføringen og til turistnæringa som skal profilere kystkulturen.

Som forskere stiller vi oss avventende og kan bidra med vår kompetanse. I
fiskerinæringen må en arbeide etter etiske regler som er vanlig i arbeidslivet.
Her må utformes en politikk slik at næringa i nær framtid viser seg å holde
vann, slik vi også har sendt fiskeriministeren og likestillingsministeren et
brev om med forslag til tiltak for å korrigere kursen og leia.    

Kilder:

Siri Gerrard og Danika Kleiber (2019): Women fishers in Norway: few, but
significant. Maritime Studies (2019)
18:259–274.https://doi.org/10.1007/s40152-019-00151-4

Dagrunn Grønbech (2008): Kystkvinners liv og virke. Fra naturalhushold til
enetilværelse. Dr. grad, Universitetet i Tromsø.

Svein Jentoft (red.) (1989): Mor til rors: organisering av dagligliv og
yrkesaktivitet i fiskerifamilier. Norges Fiskerihøgskole. Tromsø.




MARKERING AV 10 ÅRS JUBILEUM KVINNEUNIVERSITETET I NORDEN

Klebrigoktober 30, 2021ForedragRedaksjonen

Av Samfunnsviter dr. philos. Dagrunn Grønbech, Kvinneuniversitetet i Norden



I anledning 10-års jubileet til Kvinneuniversitetet i Norden (KvinNor), hadde
det arbeidende styret laget et program for en markering i Oslo og i Kongsvinger.

I det Samiske Hus i Dronningens gate i Oslo, ble det den 14. oktober arrangert
et seminar hvor arbeidet med en Håndbok for voldsutsatte og misbrukte, med vekt
på kvinner og barn, ble presentert av Gunhild Vehusheia.

Dette ble et vellykket møte mellom engasjerte kvinner som arbeider for å
bekjempe vold mot kvinner og barn, både i familie og i offentlig sammenheng.
Diskusjonen dreide seg blant annet om å lage et lite hefte i tillegg til boka,
med en oppsummering av de viktigste punkter for en voldsutsatt å ta fatt i, når
kvinner søker støtte i en vanskelig situasjon.

I forkant av dette møtet, hadde et utvalg av representanter fra KvinNor vært på
Stortinget i møter med en stortingsgruppe fra Sosialistisk Venstreparti (SV) og
partiet Rødt, angående arbeidet med å gjenreise Høgskolen i Nesna i 2022. Dette
etter i 2019 å ha blitt nedlagt som studiested av styret i Nord universitet i
Bodø.

Den 15. oktober hadde KvinNor i et samarbeid med Kvinnemuseet i Kongsvinger et
dagsseminar hvor voldstemaet var i fokus. Videofilmen med intervju av Berit Ås
som Kari Sommerseth Jacobsen ordnet i anledning 8. mars 2021, ble vist og
overrakt som gave til Kvinnemuseet.

Om ettermiddagen ble det avviklet et styremøte for representantene i KvinNor, og
som var noe uvanlig for styret da styremøtene en gang i måneden foregår per
telefonforbindelse.

Kvelden ble avsluttet med et møte for å ferdigstille diktboka, med en samling av
Berit Ås sine dikt, som planlegges utgitt i regi av KvinNor i 2022.  




FEMINISTISK ØKONOMI

Klebrigoktober 13, 2021ForedragRedaksjonen

Høst 2021

Forelesningene holdes i regi av Kvinneuniversitetet i Norden og finner sted i
Fagforbundets lokaler i Keysersgate 15. Oslo. Vi starter hver kveld klokken 17.
30 med registrering og matservering. Seminaret avsluttes senest klokken 21. 00
(med forbehold om endringer i programmet)

Dag 1. Tirsdag 26. oktober

Klokken 18 00 – Velferdsstaten i det grønne skiftet: Perspektiver fra
feministisk økonomi. Ved Lulie Aslaksen, Statistisk sentralbyrå

Kommentarer ved Berit Ås

Dag 2. Tirsdag 2.november

Klokken 18 00 – Fra verdsetting av ulønnet arbeid til menneskerettigheter og
økonomisk politikk. Ved Margunn Bjørnholt sosiolog og kjønnsforsker med bakgrunn
i økonomi. Forsker ved Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress.

Kommentarer ved Berit Ås

Dag 3. Tirsdag 9.november

Det blir enkel servering før hver forelesning

Klokken 18 00 – Matproduksjon i et kvinneperspektiv. Ved Margareth Eide
Hillestad, Agrianalyse.

Kommentarer ved Berit Ås

Påmelding til Margareth Eide Hillestad meh@agrianalyse.no (senest kvelden før)



Klebrigoktober 11, 2021KonferanserRedaksjonen


FEIRING AV 10 ÅRS JUBILEUM FOR KVINNEUNIVERSITETET I NORDEN OSLO-KONGSVINGER.

Torsdag 14.oktober klokken 19 00 Samisk Hus Oslo.

Samisk Hus Dronningensgate 8b Oslo – Klokken 19 00

https://www.samiskhus.no/

Kl. 19.00: Velkommen v/styreleder i Kvinneuniversitetet i Norden, Kjersti
Kvalvik.
Kl. 19.05: Vold og kjønn, hva sier forskningen? v/forsker Margunn Bjørnholt,
Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress og professor i sosiologi,
Universitetet i Bergen
Kl. 19.35: Vold mot kvinner i samiske samfunn, v/Gudrun E. Lindi, styremedlem i
Kvinneuniversitetet i Norden og i Samisk Kvinneforum. (videoforedrag)
Kl. 19.55: Boklansering: Fornærmedes rettigheter. En håndbok, v/forfatter
Gunhild Vehusheia
Kl. 20.25: Paneldebatt: Hvordan forebygge og hjelpe voldsutsatte?
Kl. 20:50: Introduksjon til videoforedrag av Berit Ås, v/Kari Sommerseth
Jacobsen, initiativtaker til og første direktør ved Kvinnemuseet.
21.20: AvslutningEndringer i programmet kan forekomme

Fredag 15.oktober klokken 12 00 Kvinnemuseet på Kongsvinger.

KVINNEMUSEET Besøksadresse: Løkkegata 35, 2213 Kongsvinger

https://kvinnemuseet.no/

Program: Kl. 12.00: Velkommen til Kvinnemuseet, v/Mona Holm og Thea Aarbakke,
Kvinnemuseet.
Kl. 12.10: Tiårsmarkering for Kvinneuniversitetet i Norden, v/ styreleder
Kjersti Kvalvik.
Kl. 12.20: Boklansering: Fornærmedes rettigheter, håndbok for personer som har
vært utsatt for vold og maktmisbruk. V/ deltaker i redaksjonsgruppa, Ellen
Roberg.
Kl. 12.50: Spørsmål og diskusjon.
Kl. 13.00: Videoforedrag av professor Berit Ås. Introduksjon v/initiativtaker
til og første direktør ved Kvinnemuseet, Kari Sommerseth Jacobsen.
Kl. 14.00: Vold mot kvinner i samiske samfunn, v/Gudrun E. Lindi, styremedlem i
Kvinneuniversitetet og i Samisk Kvinneforum. (alt. videoinnslag)
Kl. 14.30: Appell om situasjonen for kvinner i Afghanistan, v/Susan Rakhsh
Kl. 14.40: Avslutning

Velkommen




KVINNEUNIVERSITETET I NORDEN 10 ÅR. SE JUBILEUMSKONFERANSEN FRA 8. MARS 2021 .

Klebrigaugust 16, 2021ForedragRedaksjonen

Digital konferanse frå campus Nesna klikke på lenken

https://fb.watch/7qiW0cJvrJ/



Kl. 14.00: Opning. Velkommen v/Kjersti Kvalvik, styreleiar Kvinneuniversitetet i
Norden.Kl. 14.05: Intervju av initiativtakar til etablering av
Kvinneuniversitetet, professor emerita Berit Ås.Kl. 14.30: Ti år med
Kvinneuniversitetet i Norden: Kva har det betydd? V/første styreleiar, jurist
Gunhild Vehusheia.Kl. 14.50: Eit nordisk perspektiv på kvinnekampen. Historikk
og utfordringar. V/styremedlem Gertrud Åstrøm, Sverige.Kl. 15.10:
Foregangskvinner. En hylles til Berit Ås. V/forfattar Dagrunn Grønbech.Kl.
15.30: Eit samisk perspektiv på kvinnekampen. V/styremedlem i
Kvinneuniversitetet i Norden og styremedlem i Samisk Kvinneforum, Gudrun Lindi.
Kl. 16.00: Paneldebatt mellom kvinnelege ordførarar på Helgeland. Desse har
takka ja: Hanne Davidsen, Nesna, Berit Hundåla, Vefsn, Ellen Schjølberg, Grane,
Torhild Haugann, Kl. 17.30. Avslutning.



Klebrigaugust 9, 2021ArtiklerRedaksjonen


SOMMERMØTE PÅ HELGELAND

Samfunnsviter dr. philos Dagrunn Grønbech. Kvinneuniversitetet i Norden.

Berit Ås har i mange år besøkt Helgeland, hvor hun har sine sommersteder, både i
Alstahaug og Dønna. Som politiker var hun opptatt av Nord-Norge,
distriktspolitikk og fredspolitikk. Interessen for Nord-Norge oppsto ved at
Berits far, som var lærer, ble fengslet og internert i Kirkenes under siste
verdenskrig. Interessen for Helgeland oppsto ved at hennes yngste bror ble
distriktslege i Dønna. Begeistringen for dette kystlandskapet førte til at hun
kjøpte det gamle bedehuset Sion på Lille-Vandve og datteren etablerte kursgård
på Buøyen ved Austbø. I mange år drømte Berit Ås om å kunne realisere et
kvinneuniversitet, slik dette ble en realitet i 1983 gjennom etablering av et
Kvinneuniversitetet på Løten og en avdeling i Steigen.   

Etter at Kvinneuniversitetet ble nedlagt og omgjort til likestillingssenter i
2006, ønsket Berit Ås å etablere Kvinneuniversitetet i Norden (KvinNor), og som
ble åpnet ved Høgskolen i Nesna i 2011. Kvinneuniversitetet har som mål å
bekjempe vold mot kvinner og barn, arbeide for å fremme gode levekår for kvinner
i reproduktivt arbeid og fremme likeverdige arbeids- og lønnsvilkår for kvinner
som for menn. KvinNor søker å utvikle alternative økonomiske modeller for en mer
rettferdig og bærekraftig økonomisk verdensordning.

Da Høgskolen i Nesna ble fusjonert med Nord universitet i 2016 for så i 2019 å
bli nedlagt, ble samarbeidsavtalen med KvinNor ikke videreført. Tross dette har
arbeidet i KvinNor som stiftelse, vært videreført gjennom en stor frivillig
innsats fra styremedlemmene. Nå arbeides det for en gjenreisning av Høgskolen i
Nesna og med en tilbakeføring av kontorstedet på Nesna.

Berit Ås er engasjert i dette arbeidet og har håp om at Kvinneuniversitetet i
Norden, som en pådrivende og viktig faktor for å se verden ut fra et
kvinneperspektiv, igjen kan etableres som en kunnskapsbase på Helgeland.
Helgeland har med sine omlag 85 000 innbyggere svært få utdanningssteder som
primært er opptatt av å belyse og ivareta kvinners interesser og problemfelt.

Fra sitt sommersted arbeider Berit Ås kontinuerlig med saker som opptar henne.
Dette omfatter både kvinnepolitikk og distriktspolitikk, her vi vet at uten
kvinnene så stopper utviklingen av landsbygda som et nært og trygt bosted for
alle. Berit Ås er glad i å kjenne nærheten til naturen. Hun har i mange år
skrevet dikt, som er viet grunnlaget for livet i det store og hele.
Kvinneuniversitetet i Norden arbeider nå for å få utgitt Berit Ås sin
diktsamling, som vil kunne begeistre mange gjennom et skarpt blikk og en penn
hun behersker godt. I denne diktboka vil en kunne møte Berit Ås sine tanker og
verdigrunnlag med en rik og mangfoldig livserfaring som en berikelse for
ettertida.

I anledning Berit Ås sin 90-års dag i 2018, ble boka Foregangskvinner utgitt som
en hyllest til alle kvinner som har gått foran og vist vei. I 2020 ble Berit Ås
tildelt den alternative fredsprisen i Sverige, for sin livslange arbeidsinnsats
for fredsarbeidet.   




SYKDOMSHÅNDTERING ER KVINNEARBEID SOM KREVER FOREBYGGING OG SAMARBEID.

Klebrigjuli 6, 2021ArtiklerRedaksjonen

Samfunnsviter dr. philos Dagrunn Grønbech. Kvinneuniversitetet i Norden.

I over ett år har vi levd med en pandemi som har satt vår tålmodighet på prøve.
Vi har måtte venne oss til å leve med sosial og økonomisk frykt for både liv og
helse. Vår sosiale omgang har blitt regulert i henhold til distanse, bruk av
munnbind og hyppig håndhygiene. Vi har med andre ord mistet en naturlig nærhet i
frykten for å skulle være smittebærer. Når folk blir spurt hva de savner i dette
pandemiåret, svarer en oftest familiekontakt, sosialt samvær og reisemuligheter.
Alle ønsker seg tilbake til en normal hverdag, uten regulering av hverdagslivet.

Hva er en normal hverdag? For de fleste handler dette om å gå på skolen og på
jobben, både for å møte andre og for å tjene penger. Pandemien har i mindre grad
berørt pensjonister, da denne alderskohorten har stått utenfor faren om å bli
permitterte og med en pensjon som jevnlig har kommet inn på kontoen. For denne
aldersgruppen har pandemien betydd avskjerming og en øket sosial ensomhet. Mange
pensjonister har minner fra 2. verdenskrigen (1940-45) og husker frykten og
frihetsberøvelsen. Her var fienden synlig og kunne identifiseres i form av en
uniform, hjelm og støvler. I pandemien er fienden et virus som vi ikke ser og
som derfor ikke lar seg forhandles med, men som stoppes av en vaksine som
motangrep. Da er det helsevesenets mange kvinner som står i frontlinjen for å
forsvare landets innbyggere mot sykdom og død.

7. april 2021 fikk jeg min første vaksine mot Covid-19. Vaksinen er
helsemyndighetenes motsvar på koronaen som har vært et samtaleemne så lenge at
den har fått en egen begrepsfastsettelse i den norske ordboka. På denne bestemte
datoen, vaksinerte helsepersonalet i Bodø 1001 personer, som er 2 prosent av
kommunens befolkning. For denne innsatsen fikk personalet også skryt av Norsk
Folkehelseinstitutt (FHI), for den store jobben. Sykepleierne svarte i media at
de hadde kapasitet til å vaksinere flere, dersom de hadde hatt flere
vaksinedoser.

Spørsmålet hvorfor det ellers går så seint med vaksineringen, får vi neppe svar
på før denne pandemien er over og settes under evaluering. Som «pasient» ble jeg
på vaksinasjonsstedet møtt av en velorganisert smitteverns tropp som viste
profesjonell omsorg. Kvinnenes vennlighet hvor også Røde Kors stilte opp, skapte
trygget i en «uhyggelig» situasjon for de mange som møtte opp for å få sin dose.
I ventetida i observasjonshallen etter at sprøyta var satt i armen, reflekterte
jeg over en takknemlighet til våre helsearbeidere som alltid har et smil til
overs, opptrer som speidere og «alltid er beredt». Noen av dem tok kontakt med
de som satt i ventehallen for å se at alt sto bra til. Tross at mange av
helsearbeiderne både kan være slitne og selv kanskje føler frykten, står de fram
som vår forsvars tropp og som vi er totalt avhengige av. Dette er kvinner som
vet at omsorg og omtanke er viktig, spesielt i en sårbar situasjon. 

Kanskje burde vi oftere tenke på våre hvitkledde og uniformerte forsvarere som
gir av seg selv for å sikre både den lokale og den globale folkehelsen. En
unntakstilstand som en pandemi, kan benyttes til ettertanke for våre vaner og
levesett i forhold til hva en selv kan bidra med. I en tapssituasjon
synliggjøres savn og vi kommer nærmere livets kjerneverdier. I vår velferdsstat
har vi tillit til at staten tar ansvar. I Norge har vi begrepet dugnad som er
vanskelig å forklare utenfor landets grenser. Dette betyr at vi står sammen om å
løse og utføre oppgaver i fellesskap og her for eksempel Røde Kors finnes blant
de fremste i de frivilliges rekker. Når denne pandemien har lagt seg, må vi
først og fremst stå sammen om å ta et ansvar for å ta igjen det tapte. Oppgaver
som å trygge barnas oppvekst, å gjenoppta kontakten til bestemor og venner og å
ta en kaffekopp med naboen, blir viktig for å finne tilbake en normalitet vi
savner. Å gjenåpne landet betyr oftest å åpne kafebarer, utesteder med
ølservering og et mangfold butikker, som en etterlengtet frihetsutfoldelse. Å
sette en stopper for nordmenns reiselyst, oppfattes som tap av frihet, sett som
et moderne fenomen.

Under en pandemi er enkeltland som Norge ikke friskmeldt før land som Brasil,
Spania og Italia er det. I mellomtida må vi kanskje tenke gjennom hvordan vi i
fellesskap kan ta vare på vårt nærmiljø for å hindre nye sykdomsutbrudd. Ved å
ta bedre vare på våre nære omgivelser og vise miljøhensyn, bidrar vi i arbeidet
om å beskytte det globale artsmangfoldet, bevare regnskogen, et reint hav og en
rein luft.De fleste store sykdomsutbrudd skyldes for nær kontakt mellom
mennesker og ville dyr, som får for liten plass i sine naturlige habitat. En
pandemi kan anses som naturens måte å si i fra på.

Kilde: Folkehelseinstituttet. FHI. fhi.no 17.12.20. Livskvalitet og psykisk
helse under koronapandemien november – desember 2020.

Privatfoto



NEKROLOG, NAWAL EL SAADAWI

Klebrigapril 16, 2021Arkiv, UttalelserRedaksjonen

av Berit Ås. prof. em.

En ukuelig feminist, en vi vil minnes – som ikke skal glemmes

Den 21. mars døde legen, psykiateren og forfatteren av mer enn 50 bøker, Nawal
El Saadawi. Klassekampens Sissel Henriksen hedrer henne med en hel sides
nekrolog der hun skriver om hennes første bok «Kvinner og sex». Hun skriver at
den møtte «en storm av kritikk og fordømmelse fra Egypts politiske og religiøse
elite, og til at hun mistet jobben i helsedepartementet».

Da jeg som medlem av Utenrikskomiteen, på rundreise i Midt-Østen, møtte henne i
Kairo, hadde jeg allerede hørt om henne i akademiske kretser i USA. Hun
foreleste ved flere amerikanske universiteter også da hun måtte flykte fra
hjemlandet p.g.a. mordtrusler.

Nå tror jeg ikke denne kontakten hadde skjedd hvis ikke en annen besynderlighet
hadde funnet sted: Den kvinnelige utenriksministeren i Egypt hadde tatt samme
videreutdannelsen som meg i statsvitenskap og økonomi i Ann Arbor Michigan. Nå
gjenkjente hun meg som studiekamerat. Dermed bisto hun Per Borten, Finn
Gustavsen og meg med viktige tjenester. Hun tok oss til PLOs hovedkontor og
orienterte meg om kvinners rettigheter i Egypt

Så møtte jeg Nawal, ble senere bedt som foreleser til hennes feministiske
basisgruppe, og hadde henne boende en kort stund hos meg i Asker. Kort tid etter
Nawals død kom det brev fra lederen av MIRA. Hun husket at hun fikk snakket med
Nawal under hennes opphold hos meg. Hans Beukes, en kjent afrikansk
student-flyktning til Norge var også blant dem som ville møte henne.

I disse coronatider husker jeg spesielt noe som jeg den gang syntes var
merkverdig: Hun insisterte på å ha sitt eget spisesett; tallerken, glass og kopp
og bestikk, som hun også selv vasket etter hvert måltid. Da jeg nesten ble
fornærmet, ga hun meg en forelesning om betydningen av slik renslighet. «Når en
kommer fra en annen kultur», sa hun, «- så vet en ikke hva gjesten kan bringe
med seg av basiller, og gjesten kan være sårbar nettopp p.g.a. relativ ufarlig
smitte i besøkslandet!»

Det var sommer under hennes visitt. Hun insisterte på å ville bade på mitt nære
badested Hvalstrand. Ikke visste jeg at hun ikke kunne svømme. Hennes bad besto
i å vasse ut fra strandkanten til midt opp på låret. Så satte hun seg ned og
ropte frydefullt: «I am swimming in the ocean! I am swimming in the ocean!». Noe
som vakte stor oppmerksomhet på en ellers overfylt strand der mine naboer og
venner oppholdt seg.

I gledesrus fortsatte hun: «I am ready for love, I am ready for love!», hvilket
utløste begeistring, men også noe forbehold.

Det var likevel furoren hennes offentlige meninger utløste når hun ikke bare
fremmet klare meninger om kjønnslemlestelse av jenter, men også omskjæring av
nyfødte guttebarn. Oppmerksomhet fikk hun på veien til forfatterleiligheten i
Stavanger. Men glemt blir hun nok ganske raskt!

Berit Ås. prof. em.




VI GRATULERER VÅR GRUNNLEGGER BERIT ÅS MED 93 ÅR I DAG 10.APRIL 2021

Klebrigapril 10, 2021Arkiv, UttalelserRedaksjonen




VI SPISTE SOV OG DRAKK FEMINISME- SAKPROSA FRA INGE ÅS.

Klebrigmars 31, 2021BøkerRedaksjonen

På 1980 tallet til 2006 underviste Inge Ås i feministiske fag på
Kvinneuniversitetet på Løten, og var aktiv pådriver og underviste på de
internasjonale sommerkursene som universitetet på den tiden arrangerte på
Rosenlund. Siden var hun også med å stifte Kvinneuniversitetet Norden i 2011. Nå
gir hun ut sakprosa og- kunstboka «Vi spiste, sov og drakk feminisme» .

Inge Ås var med fra det første møtet i 1970 da Nyfeministene ble dannet og er
hovedstemmen i boka.I tillegg har hun gitt stemme til ca.100 andre. Hun har
førstehåndskunnskap fra miljøet rundt Kvinnehuset i Oslo som hun var
initiativtager til sammen med Liv Finnstad. Hun var også aktiv på
kvinneverkstedert SFINXA som var kvinnebevegelsens trykkeri i flere år.


Dette er en kvinnepolitisk kaffebord-bok om kreative aktivister som brukte
plakatkunst, teater og sanger til å forandre kvinners mulighet. Forordet til
ph.d. kunsthistoriker Randi C. Solheim setter det hele inn i en kunsthistorisk
ramme.
Ås er billedkunstner, forfatter og musiker.

Boka har ISBN nummer 978-82-691998-0-2 størrelse ( 30x30cm) med 350 sider fylt
av kvinnehistorie i tekst og bilder fra 1970 til 1989 . Utgitt av Sfinxa forlag
høsten 2020

Boka kan bestilles på www.sfinxa.no

For samme porto kr.150 kan du få tilsendt 1 – 4 bøker i posten




LES OM OM KVINNEUNIVERSITETET I NORDENS 10 ÅRS JUBILEUM I HELGELANDS BLAD.

Klebrigmars 25, 2021ArkivRedaksjonen

Klikke på lenken under for å lese stykket i Helgelands Blad

> 93-åringen Berit Ås bidrar fortsatt for kvinnesak




UNGE KVINNER VISER VEI

Klebrigmars 11, 2021ArtiklerRedaksjonen

Samfunnsviter dr. philos Dagrunn Grønbech. Kvinneuniversitetet i Norden.

Unge kvinner viser vei

Utdanning er viktig for å gi valgmuligheter til et lønnsarbeid som voksen. Å
tjene egne penger har vært et viktig kvinnekrav for å gi kvinner frihet og
selvstendighet. Utdanning er overlatt til skolen, med fokus på
kunnskapskompetanse. Dannelse som også er sentralt i skolens målsetting, kan
komme til å stå i skyggen for en læringsprosess basert på viten. Når
ungdomsskolejenter står fram i media og viser fram skjellsordene som hagler over
dem i skolegården, blir vi sjokkerte over gutters oppførsel. Samtidig beundrer
vi jentenes mot til å vise skolehverdagens skyggesider.

Modige ungdomsskolejenter både i Bodø og Oslo har i løpet av de siste to årene,
vist oss ord på oppslagstavla, som bitch, fitte, jævla homo og kvisetryne. Satt
på trykk i avisen er dette sterke ord å fordøye. Dette er skjellsord jentene
sier de hører daglig og mange ganger for dag. Dersom skolen ikke reagerer på
denne språkbruken som mobbing, vil den stilltiende aksepteres som ungdommers
normalspråk, noe som blir uholdbart i lengden. Med sine opprop ønsker jentene
støtte fra lærere og de voksne. Selv om guttene kan forsvare seg med at jentene
også benytter skjellsordene, vet vel også de at dette er uakseptabel ordbruk.  

Hvorfor tyr de unge til begrep som hore og liknende seksualiserte ord når de
kommuniserer, og hvorfor reagerer ikke lærerne på denne språkbruken. Kanskje
oppfatter noen dette som uskyldig ungdomssjargong og en del av flørten. Når de
unge jentene varsler i avisen og media, må vi andre ta dette på alvor og som et
tegn på at grensen for dem er nådd.

Før 1970 tallet var det vanlig at menn lukket opp døra for kvinner, og til og
med ordnet stolen når kvinnene skulle sette seg til bords. I Norge var det i
løpet av 1970-årene en ny oppblomstring av kvinnebevegelsen, med fokus på
kvinners rett til utdanning, lønnsarbeid og krav om barnehager. Dette var unge
kvinner som ikke lenger ønsket at menn skulle ordne verken døra eller stolen for
dem. Kvinnene ønsket frihet til selv å velge en framtidsvei, uavhengig av
ekteskapet som forsørgingsform.

Kvinnefrigjøringskampen på 1970-tallet, ga mange kvinner et nytt liv.
Likestillingslover ble vedtatt på statlig nivå, for å statuere like rettigheter
mellom kjønn. Formell lovgiving gir imidlertid ingen garanti for en rettferdig
likefordeling i praksis. Metoo-bevegelsen med emneknagg som startet i 2017,
vitnet om det. Den avdekket seksuell utnyttelse og trakassering med vold mot
kvinner i et format som ble en internasjonal vekkelse. Aksjonen avslørte
trakassering i nære arbeidsrelasjoner blant annet i kunst- og teaterliv,
tildekket i filmverdenens glamourtilværelse, og som åpnet opp for en kollektiv
aksept om å melde fra.

Jentene i Oslo som sa i fra om sine opplevelser i skolegården, ble invitert til
likestillings- og diskrimineringsombudet blant annet. Selv om vi i vårt land har
voktere av trakassering og forskjellsbehandling, må vi som voksne, lærere,
politikere og foreldre være oppmerksomme på hets som kan ødelegge de unges
trivsel. Vi må være på vakt overfor et uakseptabel oppførsel mellom jenter og
gutter, sammenliknet med husvask som ikke tillater at det samles støv i krokene.

Ungdataundersøkelsen 2020 i regi av Helsedirektoratet, viste at 40 prosent av
jentene og 24 prosent av guttene i den videregående skolen hadde opplevd uønsket
seksuell trakassering, med en økning over de tre siste årene. Selv om det med
jevne mellomrom gjennomføres aksjoner mot mobbing og uønsket atferd i skolen,
gir ikke enkeltstående kampanjer eller kurs garanti for problemløsning på lang
sikt. Holdningsskapende arbeid er et evigvarende og kontinuerlig
dannelsesprosjekt som hver dag må røktes. Å lære seg folkeskikk er heller ikke
lært over natta. God manerer må innøves gjennom et livslangt løp og avpasses i
samværet til andre.

Ord som hore, jævla homo og kvisetryne rammer og sårer, og kan defineres som
skjellsord. Ingen bør være i tvil om det. Ingen av oss må derfor overse eller
tolerere en negativ og respektløs oppførsel. Når jenter melder fra om uønsket
atferd og manglende dannelse i skolegården, trenger de støtte og oppfølging.
Seksualisert språkbruk må tas på alvor og bekjempes, uansett kjønn og hvor en
befinner seg i geografien. I så måte bør tema som omtanke, respekt og ansvar få
større plass i skolens undervisningshverdag.

I Norge ble den internasjonale kvinnedagen markert for første gang i 1915. Selv
om denne begivenhet går mer enn 100 år tilbake i tid, er 8. mars fortsatt en dag
vi bør benytte til å fokusere på respekt og likeverd mellom kjønnene. I 2021 kan
vi hylle de unge og modige kvinnene som varsler og passer på en respektabel
omgangstone, som er viktig for alle. Dannelse kan kobles til å ha folkeskikk og
de fleste av oss vil vel vite hvor grensene ligger.

Kilder: Ungdata 2020. Nasjonale resultater. Nova-rapport 16. 2020.

Aftenposten 4.03.2019.

Nrk.no/nordland 3.11.2020.

Kvinnesamhold
Privat foto



SE DIGITAL KONFERANSE PÅ CAMPUS NESNA 8.MARS

Klebrigmars 11, 2021KonferanserRedaksjonen

Klikke på lenken:

https://fb.watch/4a4c1wdAjO/







PROGRAM 8. MARS 2021 DIGITAL KONFERANSE FRÅ CAMPUS NESNA.

Klebrigfebruar 28, 2021ArkivRedaksjonen

PROGRAM 8. MARS 2021

Digital konferanse frå campus Nesna.

Kl. 14.00: Opning. Velkommen v/Kjersti Kvalvik, styreleiar Kvinneuniversitetet i
Norden.

Kl. 14.05: Intervju av initiativtakar til etablering av Kvinneuniversitetet,
professor emerita Berit Ås.

Kl. 14.30: Ti år med Kvinneuniversitetet i Norden: Kva har det betydd? V/første
styreleiar, jurist Gunhild Vehusheia.

Kl. 14.50: Eit nordisk perspektiv på kvinnekampen. Historikk og utfordringar.
V/styremedlem Gertrud Åstrøm, Sverige.

Kl. 15.10: Foregangskvinner. En hylles til Berit Ås. V/forfattar Dagrunn
Grønbech.

Kl. 15.30: Eit samisk perspektiv på kvinnekampen. V/styremedlem i
Kvinneuniversitetet i Norden og styremedlem i Samisk Kvinneforum, Gudrun Lindi.

Kl. 15.45: Vald i nære relasjonar. Rapport frå forskarfronten. V/forskar Margunn
Bjørnholt. (usikkert)

(Alternativt: Kvinneuniversitetet i Norden sin rolle i kvinnekampen.
V/styremedlem Arna Meisfjord)

Kl. 16.00: Paneldebatt mellom kvinnelege ordførarar på Helgeland. Desse har
takka ja: Hanne Davidsen, Nesna, Berit Hundåla, Vefsn, Ellen Schjølberg, Grane,
Torhild Haugann, Vevelstad, ikkje fått svar enno frå Elbjørg Larsen.

Kl. 17.30. Avslutning.




KUNSTNEREN PER ADDE – ILDSJEL I KAMPEN FOR SAMENES RETTIGHETER

Klebrigfebruar 6, 2021ArtiklerRedaksjonen
Maleri Per Adde

Samfunnsviter dr. philos Dagrunn Grønbech. Kvinneuniversitetet i Norden.

Kunstneren Per Adde – ildsjel i kampen for samenes rettigheter

Kunstneren Per Adde (1926-2020) var en sentral kunstner i Nordland. Han malte
ikke bare storslagne naturbilder som ofte viste reinsdyr. Han engasjerte seg
sterkt for å verne vår mangfoldige og sårbare natur for å beskytte reindriften.
Med sin politiske innsikt og verdisyn var han en frontfigur både i protesten mot
utbyggingen av Alta-Kautokeinovassdraget i 1981 og i kampen mot videre
kraftutbygging av Saltfjellet- Svartisenområdet. Som kunstner var han en sentral
pådriver for opprettelsen av nasjonalparken Saltfjellet-Svartisen i 1989. Han
var også en drivende kraft i etableringen av Nordland nasjonalparksenter på
Storjord i Saltdal kommune, og som ble åpnet i 2005. I 2013 ble senteret utvidet
med et storslagent galleri som viser mange av kunstnerens fargerike bilder.

Per Adde var født i Filipstad i Värmland i Sverige. Planen var å bli
elektronikkingeniør. Etter å ha skadet fingrene på høyre hånd i en ulykke,
satset han på kunstutdanning i Stockholm. Ved Kungliga Konsthøgskolan møtte han
sin livslange samlivs- og arbeidspartner Kajsa Zetterquist. I studietiden
benyttet Per ferie- og fritiden med å ferdes i naturen. Han padlet på elever og
innsjøer og vandret i fjellet for å leve på enkelt vis. De mange utfluktene
brakte han stadig lenger nordover, hvor han i fjellet møtte reindriftssamer,
både på svensk og norsk side av kjølen.

Kunstnerstudenten var fascinert av den karrige fjellnaturen og møtet med
fjellsamer som han en periode levde og arbeidet i nær kontakt til. Han ble
imponert over fjellfolkets selvbergingsevne, og da han første gang fikk et
reinskinn, oppdaget han hvor avgjørende denne skinnfellen var for å greie seg
mot vinterkulden. Kontakten til reindriftssamene ga nyttige og viktige
erfaringer for hans egen livstilpasning, da han i begynnelsen av 1960-tallet
besluttet å bosette seg i Graddis. Ved Erik Larsa-tjønna etablerte Per Adde seg
først med et lite bolighus. Etter hvert bygde han sju små hus rundt et felles
tun. Han kom over eldre tømmerhus i nærområdet som skulle brennes. Disse ble
revet, gjenreist og fikk ny bruk hos Adde. Da Kajsa Zetterquist i 1967 flytta
fra Stockholm til Graddis, trengte kunstnerparet større plass og hvert sitt
atelier. Litt etter litt etablerte paret en idyllisk og allsidig heim og et
funksjonelt arbeidssted, med en enkel livsstil i en storslagen natur de begge
etter hvert ble avhengige av å ha rundt seg.

Huset i Graddis fikk også til slutt tilført elektrisitet, som selvsagt forenkla
hverdagslivet, men som også var avgjørende for å bringe tilstrekkelig helårlig
lys i malervirksomheten. Siden gårdstunet lå utenfor allfarvei, måtte paret gå
på ski om vinteren og til fots om sommeren for å komme seg til bilvei. Til
frakting av varer og gods hadde de lenge hesten Chagall. Senere brukte de
hunder. Etter som alderen meldte seg, måtte Per Adde bruke skuteren om vinteren.
Dette ble en nødvendighet, selv om kunstnere ikke likte motorisert ferdsel i
naturen.

Per og Kajsa hadde bevisst valgt en alternativ livsstil mest mulig i pakt med
naturen, og høsta det de kunne fra naturen. Reinkjøtt kjøpte de av samene og
tilberedte selv, på samme måte som de røkte fisk fra fjellvann. Deres fredelige
boplass ga paret harmoni og konsentrasjon. Nærheten til naturen ga energi i
kampen for bevaring av fjellvidda og til å fronte samenes rettigheter. Per Adde
ble i ung alder imponert over reindriftssamenes evne til å tilpasse seg naturen
og til å mestre fjellheimen. På samme måte beundret han det hardføre reinsdyret
som utholdt streng kulde og ernærte seg av lav. Reinsdyret og naturen står da
sentralt i mange av Addes bilder.

Per Adde har fortalt om det skremmende med å bli møtt av flere hundre politimenn
under Stilla-aksjonen i 1981, og som kom for å arrestere «lenkegjengen». For sin
innats mot Alta-utbyggingen, fikk Per Adde tildelt en egen joik av joikeren
Piera Balto, som noe svært ærefullt. Selv om kampen om vannkraftutbyggingen i
Finnmark ble tapt, fortsatte kampen for å bevare Saltfjellområdet. Denne
protesten gikk over flere år, og det ble mange turer til departementene i Oslo
for å argumentere mot ødeleggelse av dette sårbare naturområdet i Nordland.

I 2006 ble Per Adde tildelt Kongens fortjenstmedalje i gull. Utmerkelsen fikk
han basert på arbeidet for naturvern og samiske rettigheter, i tillegg til sin
kunst og kunstformidling. Kajsa Zetterquist fikk Kongens fortjenstmedalje i
2017. I 1979 ble Nordnorsk Kunstnersenter åpnet i Svolvær. I 1983 var paret med
i oppstarten av Kabelvåg Kunstskole, som den første skolen med høyere
kunstutdanning i Nord-Norge. I 2005 ble Nordland nasjonalparksenter åpnet på
Storjord i Saltdal. Senteret er et offisielt nasjonalparksenter autorisert av
Miljødirektoratet. I 2013 ble kunstnerparet æret av Nordland fylkeskommune ved
åpningen av Kunstgalleri Adde Zetterquist, tilknyttet nasjonalparksenteret. Til
galleriets utstilling Liv og Virke, donerte paret i første omgang 30 bilder,
senere etterfulgt av flere kunstverk. Kunstnerparet har hatt utsmykkingsoppdrag
mange steder i vår nordlige landsdel som blant annet Nordland sentralsykehus i
Bodø og Kirkenes sykehus. Bodin og Mosjøen videregående skole og Saltdal
ungdomsskole.

Kilder:

Takk til Per Adde for et inntrykksskapende møte som har satt varige minner.


Klebrigdesember 22, 2020Arkiv, NotatRedaksjonen


FOLKETS FREDSPRIS 2020 GÅR TIL BERIT ÅS.

Klebrigoktober 23, 2020Arkiv, PressemeldingRedaksjonen
Berit Ås

Tekst: Samfunnsviter dr. philos. Dagrunn Grønbech. Styremedlem
Kvinneuniversitetet i Norden.

Pressemelding

Forskeren, kvinnesakskvinnen og fredsforkjemperen Berit Ås er tildelt Folkets
fredspris for 2020

Siden 2013 har Fredsrörelsen på Orust i Sverige utdelt Folkets fredspris, som i
år går til professor emerita i sosialpsykologi Berit Ås (f. 1928) for sitt
livslange fredsarbeid. Denne fredsprisen er i enlighet med Nobels testamente og
er tidligere tildelt Mahatma Gandhi og Johan Galtung.

Berit Ås sto allerede i studietida i 1950-årene, i bresjen for at kvinner skulle
få ammepause ved eksamen og at barna skulle sikres barnehageplass. Etter
studiene arbeidet hun med ulykkesforskning og sikring av barns utemiljø og
ferdsel i trafikken, da privatbilen begynte å bli vanlig. Berit Ås lanserte
begrepet kvinnekultur for å vise kvinners usynliggjorte rolle i familie- og
samfunnslivet. Hun er også kjent for de fem hersketeknikkene som utøves av menn
overfor kvinner, for å holde dem utenfor maktposisjoner i politikk og
arbeidsliv. De fem hersketeknikkene er oversatt til flere språk, ansett som et
internasjonalt problem i undertrykkelsen av kvinner som det annet kjønn. I 1983
sto Berit Ås for etableringen av Kvinneuniversitet på Løten, for å styrke
kvinners utdanningsmuligheter. Etter at tilbudet ble nedlagt, gjenreiste hun i
2011 Kvinneuniversitetet i Norden med administrasjon tilknyttet Høgskolen på
Nesna. Berit Ås har alltid vært opptatt av kvinnesolidaritet og fredsarbeidet og
skrevet boka Kvinner i alle land foren dere. Som stifter av partiet Sosialistisk
Venstreparti, ble hun partiets første leder i 1973. Som stortingsrepresentant i
årene 1973-77, sto det internasjonale fredsarbeidet sentralt. Inspirert av
Women´s International Strike for Peace (WISP) i USA, etablerte Berit Ås en norsk
internasjonal fredsaksjon som opprettet Det norske nedrustningsutvalget. Hun var
med å organisere Kvinner for fred i Norge, med grupper i Sverige og Danmark. 5.
desember 2020 tildeles Berit Ås Folkets fredspris i Sverige, sammen med Maj
Wechselmann og Gudrun Schyman.  

Styret i Kvinneuniversitetet i Norden ved Arna Meisfjord og Dagrunn Grønbech   




OM Å HILSE PENT I KORONATIDA

Klebrigoktober 23, 2020Arkiv, ArtiklerRedaksjonen

Tekst: Samfunnsviter dr. philos Dagrunn Grønbech. Kvinneuniversitetet i Norden

Om å hilse pent i koronatida.



Å hilse er en eldgammel gest for å vise hengivenhet og respekt. Fra barnsben
lærer en å forholde seg til andre gjennom nærhet og distanse, med øvelse i
grensesetting for andres privatsoner. Som barn lærte jeg å hilse og takke med
penhanda, som underforstått var høyrehanda. Vi jentene skulle neie og guttene
skulle bukke, for å vise høflighet. De voksne mannfolkene hilste ved å løfte lua
eller hatten i været. Når de voksne møttes på butikken eller langs landeveien,
kunne de også hilse ved å velsigne strevet eller vær og vind. Ved spesielle
anledninger som ved overrekkelse av en gave, måtte en takke ved å ta i hånda. I
den postmoderne tida er det å vise takknemlighet blitt mindre vanlig. I
koronatida blir en advart mot å ta andre i hendene eller vise nærhet ved å gi
hverandre en klem, slik en også til langt på 1960-tallet unngikk på grunn av
tuberkulosen og smittefaren.

I koronatida har jeg observert at mange strever med å finne nye omgangsformer
når en møtes og distanse skal understrekes. Jeg legger merke til noen som
sparker hverandre på leggene, som om de forbereder seg på en fotballkamp. Det er
også vanlig å se voksne benytte spisse albuer mot hverandre som en hilsen, selv
om spisse albuer vanligvis regnes som negativt. Kanskje bør vi venne oss til lik
skolebarna i USA, å legge høyrehanda på hjertet som en ærbødig gest. Kanskje bør
vi i koronatida lære oss å hilse med hjertet som et bankende underlag i møtet
med hverandre.    






KJENSLE AV RAN.

Klebrigoktober 19, 2020ArtiklerRedaksjonen

Artikkel av Arna Meisfjord

Kjensla av ran.

I boka Distriktsopprør (Almås og Fuglestad, red.) har Bjørn Egil Flø ein
artikkel med tittelen Kjensla av ran. Her analyserer Flø det opprøret som har
reist seg i kjølvatnet av dei mange reformene og nedleggingstiltak som har ført
til sentralisering av politiet, samanslåing av kommunar og fylkeskommunar,
nedlegging av utdanningstilbod, av posttenester og av infrastruktur og
velferdstenester der folk bur. Flø har gjennom si forsking møtt mange av dei som
er vorte ramma av desse endringane. Han dokumenterer at distrikta har vore
utsett for ei nedbygging av velferdstilbod, av arbeidsplassar og materiell
infrastruktur som har ført til ei konkret nedbygging av mange bygdesamfunn. I
førarsetet for denne utviklinga sit krefter utafor bygda og utafor det
næringslivet som er grunnlaget for busetting i distrikta. Den urbane eliten som
i riksmedia skal forklare kvifor alle vil til byen, har i liten grad fått med
seg kva som faktisk har skjedd og er difor uforståande til det opprøret som kjem
til uttrykk.

Flø argumenterer overtydande for at når folk sit att med ei kjensle av ran, så
er dette forankra i høgst reelle materielle strukturar og resultat av tilbod som
er vorte fjerna frå bygdene og distrikta. Kjensla av ran er forståeleg. Det som
blir uforståeleg, er at argumenta ikkje når fram lenger. Ranet blir forsvart av
makthavarane og argumenta om at dette ranet er illegitimt, blir avvist som
bakstreversk, gammaldags og redsel for omstilling og nytenking.

Eg kjenner meg lurt, sa Ingelin Noresjø, nestleiar i KrF, då styret i Nord
universitet i juni 2019, vedtok å legge ned campus Nesna, ein campus som
representerer ein over hundreårig høgare utdanningsinstitusjon, lokalisert til
Nesna. Fortellinga om korleis Nord universitet, med sterk støtte frå regjeringa
Solberg, kunne legge ned denne utdanningsinstitusjonen, synleggjer korleis Flø
sin analyse av eit distriktsran er presis. Store prostestar frå studentar og
tilsette ved campus Nesna, frå alle kommunane på Helgeland, frå eit samla
Nordland fylkesting og frå ei rad andre einskildpersonar og organisasjonar,
prella av som vatn på gåsa. Ranet var vel førebudd og gjekk føre seg i tre
fasar.  

Første fase handla om å nedsnakke dei små institusjonane og legge grunnlag for
ei forståing for at berre stort er godt. Ei hundreårig historie med høgare
utdanning på Helgeland, vart redusert til inkje. Her var det ikkje mykje snakk
om forskingsbasert kunnskap, politisk ideologi var nok. Andre fase sørga for
politisk styring gjennom strukturreforma i høgare utdanning som slo fast at her
handla det om konsentrasjon for kvalitet og alle små institusjonar måtte finne
seg samanslåingspartnarar. Med løfte om vidareføring, vekst og utvikling, vart
Høgskolen i Nesna fusjonert til Nord universitet i 2016. Tredje fase starta
direkte etter fusjonsvedtaket hausten 2015, først med nedbygging av studietilbod
som Høgskolen i Nesna hadde bygd opp på Helgeland og til slutt vedtaket på
styremøtet 26. juni 2019 om full avvikling av campus Nesna og Sandnessjøen som
studiestad.

Korleis er det mogleg å lure og rane ein heil region og landsdel på denne måten?
I ein region som skrik etter utdanna lærarar, barnehagelærarar, sjukepleiarar og
anna relevant høgare utdanning som kommunane treng, skal bygningsmassen ved
campus Nesna leggast ut for sal, har regjeringa gitt Statsbygg ordre om.
Logikken er uforståeleg og kjensla av ran er sterk.

Arna Meisfjord






HAR DU VILJE, VINN DU FRAM. ET KVINNEPORTRETT

Klebrigoktober 16, 2020ArtiklerRedaksjonen
OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Tekst: Samfunnsviter dr. philos. Dagrunn Grønbech

Har du vilje, vinn du fram. Et kvinneportrett

Fredrikke Tønder-Olsen (1856-1931) var forretningskvinne, gründer og
kvinnesakskvinne. Hun var født og oppvokst på øya Løkta på Helgeland. Som ung
var hun høvedsmann på egen fiskebåt og hun var den første kvinnelige
forsikringsagent i Brandforsikringsselskabet Norden. Etter sju år i selskapet
flyttet hun fra Løkta til Kristiania, som Oslo den gang hette. Her startet hun
Kristiania Visergutkontor i 1894 og som fortsatt eksisterer. Som bedriftsleder
var hun opptatt av å skape gode arbeidsvilkår for de ansatte. Fredrikke
engasjerte seg i kvinners situasjon og livsvilkår og var en drivkraft i
opprettelsen av Norges første kvinneavis Norges Kvinder i 1921.

Oppveksten

Fredrikke ble født og vokste opp på handelsstedet Kopardal på øya Løkta, som i
dag tilhører Dønna kommune. Hun var nummer fem i rekken av sju søsken som kom
med bare ett og to års mellomrom, og hvor ei jente døde som spedbarn. Fredrikke
ble heimedøpt, men ble enten kalt Rikke, Fredrikke eller «Rikka i Kopardal».
Faren Elias Olsen var en dyktig og framsynt forretningsmann. Han drev ikke bare
bondegården, men hadde i tillegg til båt, handel og ansvaret for posten.
Familien hadde også gjestgiveri og var dermed tildelt skjenkebevilgning og kunne
drive vin- og brennevinssalg, slik ordningen den gang var. Elias Olsen var gift
med sitt søskenbarn Johanna Jensdatter Eliassen (1825-1901), datter til lensmann
Jens Eliassen og Christiana som var født Pedersdatter.

Johanna Olsen hadde et stort arbeidsansvar da hennes mann var ordfører i Nesna
og Dønnes i 17 år. Barna ble satt til huslige sysler og Fredrikke skal ha sagt
at: De vilde jeg skule sitte i en krog å strikke på en hose.[1] Familien hadde
egen guvernante til undervisningen av barna. Da mora fikk tilsendt en bokpakke i
posten, vekket dette Fredrikkes nysgjerrighet. Denne inneholdt Amtmandens Døtre
av Camilla Collett. I datida ble boksa ansett som et radikalt verk med et
kvinnesyn som provoserte spesielt menn. Boka ble ansett som «farlig» lesning, da
den kunne egge til opprør mot mannsrollen og kvinners underdanige stilling i
familie og samfunn. Mange kvinner leste boka i hemmelighet, slik Fredrikke
gjorde og antakelig også hennes mor.

Selv om Fredrikke var født med dårlig hørsel og svakt syn, var hun glad i å lese
og skrive dikt. Hun trivdes med hagearbeidet og liljekonvallen var hennes
yndlingsblomst. Fredrikke laget et dikt til denne blomsten og som senere ble
tonesatt. Familiens hage ble av botanikere omtalt til å være den største og
gjeveste hagen nord for Dovre. I tillegg til å være en nyttehage var den
beplantet med mange ulike tresorter som asal, ask, lind og krossved som ikke var
vanlig på Helgelandskysten. Selv om handelsstedet i dag er borte, finnes
fortsatt noen store trær som spor etter hagen som var på om lag 10-12 mål og som
var omtalt som en av de fineste hagene nord for Dovre.

Ungdomstiden

Fredrikke ønsket å bli maler og hadde lyst å dra på malerskole til Leipzig i
Tyskland. Denne drømmen ble aldri oppfylt. Den talentfulle unge damen gikk ett
år på skole i Bodø før hun ble sendt til Trondheim for å lære draktsøm. Dette
skal ikke ha vært noe Fredrikke selv ønsket. Senere fikk hun anledning til å
være elev ved Den kongelige tegneskole om kvelden. Hun gikk også i gravørlære i
hovedstaden. Å bli gullsmed måtte hun oppgi grunnet svekket syn.

Fredrikke reiste etter dette heim til Løkta og sine foreldre. Hun stiftet ikke
egen familie eller fikk egne barn, men i hennes testamente står det at hun hadde
en adoptivdatter. Tilbake på handelsstedet var hun en tid høvedsmann på egen båt
for å drive nærfisket og hvor hun ble omtalt som en habil seiler. Etter en tid
ble Fredrikke Tønder-Olsen Nordens første kvinnelige forsikringsagent og fikk en
inspektørstilling i ”Brandforsikringsselskabet Norden”. I sju år reiste hun
langs Helgelandskysten og tegnet forsikring for fiskere. Hun ble ansett som en
pådriver for at fiskerne og fiskerfamiliene skulle få bedre bevissthet om
sikring av både liv, helse og eiendeler dersom ulykken rammet. Dette
salgsarbeidet og vervingen av kunder måtte oppgis, på grunn av hennes dårlige
syn og hørsel. Fredrikke har omtalt disse årene som noe av det beste som har
hendt henne, da denne inspektørjobben ga henne mulighet til å være både
selvhjulpen og selvstendig slik hennes mål alltid var. Selv om Fredrikke kunne
oppleve hindringer grunnet sitt fysiske handikap, var hennes motto at: Er du
halt er du lam, har du vilje kjem du fram.

Kristiania Visergutkontor

Etter at foreldrene i 1887 hadde solgt handelsstedet, flytta Fredrikke heimefra
og til Kristiania. I hovedstaden etablerte hun handelsvirksomhet som i første
omgang var basert på produkter fra Nordland. Salget av fisk, røkt laks, vilt og
multebær viste seg suksessrikt, med erfaring om at det i byen fantes få
muligheter for å få sendt ut varene til kundene. Slik startet Fredrikke selv
Kristiania Visergutkontor (KVK) i 1894. Firmaet eksisterer fortsatt og har
kontorer flere steder i landet.

I begynnelsen ble det ansatt tre gutter med hver sin lette vogn for å frakte
varer. Sykkel, hest og etter hvert bil, var hjelpemidler for å frakte både små
og store pakker og gjenstander, og som etter hvert omfattet flyttetransport.
Norges tidligere statsminister Einar Gerhardsen (1897-1987), var i sine unge år
ansatt som visergutt hos Fredrikke. I budbringertjenesten opplevde han i
bedrestilte heim å bli møtt med dørskilt hvor det sto at: Bud bedes gå
kjøkkenindgangen.

Fredrikke hadde sosial samvittighet og ønsket å fremme velferd og verdige kår
for sine ansatte, og var ut fra datiden en foregangskvinne. Som bedriftsleder
betalte hun ikke kun lønn for sine transportarbeidere som var menn, uten at hun
også tenkte på deres familie, barna og de heimeværende kvinnene. Lønningen ble
justert etter forsørgingsbyrden til den enkelte, og var derfor ment som en form
for sosial utjevning. Noe av lønningsposen gikk dessuten direkte til kona i
familien. Dette for å sikre at husmoren disponerte egne midler. Senere innførte
hun som blant de første i norsk næringsliv ei ferieuke med lønn, og som ble kalt
vinterferie. Bedriften ga dessuten opplæring til de ansatte og det ble opprettet
lesesal, slik at arbeiderne kunne skaffe seg kunnskap når de ikke var ute på
jobboppdrag. De som ikke oppfylte arbeidskravene, ble oppsagte. Som kyndig i
sømfaget, ordnet Fredrikke med at viserguttene fikk egne arbeidsklær med påsydd
logo KVK. Slik fikk de ansatte ikke bare styrket en identitetsfølelse til
arbeidsplassen, uten at de også reklamerte for Visergutkontoret. Dette stilte
krav til arbeidernes vandel og opptreden. Viserguttene fikk faste måltider
gjennom arbeidsdagen, noe som den gang var uvanlig. I perioder da guttene ikke
hadde oppdrag, ble de oppmuntret til å benytte lesesalen. Her kunne Fredrikke
servere varm sjokoladedrikke og lese eventyr for sine ansatte! Det ble også
tidvis arrangert utflukter for å skape samhold og atspredelse. Fredrikke har i
intervju sagt at hun spesielt i etableringsfasen, hadde lange arbeidsdager og at
hun ofte sov på kontoret.

Visergutkontoret økte raskt og fikk flere filialer i Kristiania, i tillegg til
eget kontor i Hamburg. Ved starten av første verdenskrig i 1914, var KVK Norges
største transportbyrå med om lag 200 mannlige arbeidere som befordret transport
ved hjelp av 50 hester. I administrasjonen var det ansatt bare kvinner. Her
skulle 32 kvinner betjene bedriftens 30 telefoner. I begynnelsen av 1920-årene
ble det innkjøpt egne biler, for å besørge den tyngste og lengste transporten. I
1921 kjøpte Fredrikke inn seks biler i en vending!

For å holde rede på tiden gikk den svaksynte forretningskvinnen til anskaffelse
av et lommeur som ved hjelp av klinge-lyd markerte hver halve og hele time.

Foregangskvinne

Forfatter Gunnar Jerman (2009) skriver at Fredrikke Tønder-Olsen bar sin
funksjonshemming med beundringsverdig tapperhet og at hun aldri klaget eller ga
opp. Da venner en gang skal ha bemerket hennes gode økonomi, skal hun ha svart
at: Vårherre måtte jo gi meg litt igjen for alt det han tok fra meg.

Selv om Fredrikke Tønder-Olsen først og fremst blir husket for sin
gründervirksomhet som forretningskvinne, var hun også engasjert i kvinnepolitisk
arbeide. Hun sto bak opprettelsen av Norges første kvinneavis Norges Kvinder i
1921, som uten hennes økonomiske bistand neppe hadde vært mulig. Dette var en
avis som satset på informasjon og opplysning angående aktuelle kvinnespørsmål og
som dessuten inviterte til debatt. I samarbeid med redaktør Martha Weberg ble
det utarbeidet statutt om at avisen skulle ha som formål ”å arbeide for større
makt og innflytelse for kvinder” og arbeide mot ”den overhåndtagende
materialisme og senkede moral”. Avisen skulle også arbeide for ”et renere og
bedre samfunn og en skjerpet rettsoppfatning i sedelighetssaker” og dessuten
delta i oppdragelsen av målbevisst ungdom. Fredrikke ble valgt inn i styret for
Kristiania Kvindelige Handelsstandsforening, selv om dette var arbeid og verv
som mange den gang fant upassende for kvinner. I foreningen fikk hun
æresmedlemskap for sitt engasjement. På sin 70-års dag ble Fredrikke
Tønder-Olsen tildelt Kongens fortjenstmedalje på bakgrunn av sin omfattende
forretningsvirksomhet, velferdsarbeid og politiske engasjement.

Heder og ære

Fredrikke Tønder-Olsen levde i en tid der kvinner hadde kjempet seg til allmenn
stemmerett i 1913. Ved sin død 30. desember 1931, hadde hun i sitt testamente
bestemt at hennes bygård i Pilestredet nr. 1 i Oslo og der Visergutkontoret
hadde hatt tilhold siden 1905, skulle tilfalle utgiveren av avisen Norges
Kvinder. Etter redaktør Martha Webergs død i 1942, ble disse rettigheter
overført til hennes døtre. I 1959 innledet Norske Kvinners Nasjonalråd et
samarbeide med døtrene som resulterte i opprettelsen av et legat kalt Fredrikke
Tønder-Olsen og Martha Webergs legat. Legatet har som formål å fremme
likestilling for kvinner og å bedre kvinners rettslige stilling. Etter at bladet
opphørte og Norske kvinners Nasjonalråd ble nedlagt, ble legatansvaret overført
til Juridisk rådgiving for kvinner (JURK), som er et etablert høringsorgan for
Justisdepartementet. Allerede i 1918 hadde Fredrikke opprettet et legat som
skulle gi økonomisk støtte til unge kvinner fra Nordland, og som ville satse på
utdanning, egen virksomhet eller som på andre måter ønsket å komme seg fram.
Dette legatet finnes fortsatt og administreres av Nordlændingernes Forening.
Fredrikke Tønder-Olsen ble gravlagt på Æreslunden på Vår Frelsers gravlund i
Oslo, der Oslo Kvindelige Handelsstands forening reiste en bauta i takknemlighet
til denne spesielle og energiske foregangskvinnen fra Nordland. Høsten 2014 ble
det på Løkta avduket et minnesmerke til ære for en kvinne bygda er stolt av.
Transporten av bautaen fra Oslo til Løkta, ble bekostet av Kristiania
Visergutkontor, – som om sirkelen ble sluttet.

I forbindelse med det fylkeskommunale nye fartøyet som skal benyttes til
persontransport på Helgelandskysten, blir en av passasjerbåtene kalt Fredrikke
Tønder-Olsen.

Litteratur:

Grønbech, Dagrunn (2019). Fredrikke Tønder-Olsen fra øya Løkta på Helgeland.
Mosjøen. Helgeland Museum. Selhornet forlag.

Grønbech, Dagrunn (2018). Foregangskvinner. En hyllest til Berit Ås (s. 99-104).
Trondheim. Museumsforlaget.

Grønbech, Dagrunn (2014). Fredrikke Tønder Olsen – en foregangskvinne fra øya
Løkta på Helgeland. Tidsskriftet Fredrikke. Organ for FoU-publikasjoner.
Høgskolen i Nesna, nr. 3.

Jerman, Gunnar (2009). Kvinnelige pionerer i menns verden (s. 85-97). Oslo:
Kolofon forlag.

Tåvær, Astrid (1997). Fredrikke Tønder Olsen, høvedskvinnen fra Helgeland (s.
175-178). Mosjøen: Årbok for Helgeland. Helgeland Historielag.


--------------------------------------------------------------------------------

[1] Artikkel av Astrid Tåvær 1997.




BERIT ÅS FYLLER 92 ÅR IDAG

Klebrigapril 10, 2020ArkivRedaksjonen

Kvinneuniversitetets grunnlegger Berit Ås fyller 92 år idag. Universitetet
startet på Løten i 1983 og i dag heter vi Kvinneuniversitetet i Norden. Vi
gratulerer!



Berit ås her med gave fra feministisk markering på Wallstreet New York –
The Fearless Girl

Dikt av Berit Ås (f. 1928). Hurra for dagen din den 10. april.

Styret i Kvinneuniversitetet i Norden gratulerer deg med ditt eget dikt.

Sov Dukke-Lise

Sov Dukke-Lise, sov og bli stor,

og mens du sover styrer din bror

planlegger veier, bygger bedrift.

Sov Dukke-Lise

sov og bli gift.

Sov Dukke-Lise, sov og bli stor

før du vet av det er du blitt mor.

Kanskje du fikk ditt barn på klinikk.

Vær da takknemlig

for alt du fikk.

Se, Dukke-Lise, her står et tre

– som du i blant kan glede deg ved.

De andre gikk «dukken» i kullos og bly.

Sov Dukke -Lise,

slumre på ny.

Sov Dukke-Lise, sov og bli stor.

Og mens du sover ødes din jord.

Fisken i vannet, fuglen på gren

saktes forgiftes

en etter en.

Derfor min Lise må du stå opp!

Se på din verden! Kreve et STOPP!

Ruste deg til i handling og ord.

Forsvar for din

Og alle barns jord.




HANNA RESVOLL – HOLMSEN

Klebrigapril 6, 2020Arkiv, ArtiklerUlla-Lise Johansen

Tekst: Samfunnsviter dr. philos Dagrunn Grønbech. Kvinneuniversitetet i Norden.

Naturverner og første kvinne som forsker på Svalbard

Hanna Resvoll-Holmsen (1873-1943) trosset egen sykdom og ble den første norske
kvinnen som tok hovedfagseksamen i botanikk, og ble den beste i sitt kull. Dette
til tross for at hun i barndommen var utsatt for en alvorlig klemulykke som
gjorde at hun for det meste var borte fra skolen i barneårene. Hanna var født i
Vågå. I ungdomsårene fikk hun jobb som privatskolelærer i ei bygda Dieset i
Østerdalen. Her traff hun sin første ektemann Hans Dieset som hun i 1906 måtte
søke offentlige myndigheter om å skille seg fra. Parets sønn ble da med faren
til Dieset, mens Hanna fortsatte sine studier i hovedstaden.

Hanna Resvoll studerte ved det matematisk-naturvitenskapelige fakultet i Oslo.
Hennes interesse for planter førte henne i 1907 på feltarbeid til Svalbard.
Feltarbeidet inngikk som del av Fyrst Albert 1. av Monaco sine ekspedisjoner som
han finansierte. Fyrsten som var utdannet sjømann og senere havforsker, var selv
med på denne turen. På Svalbard har han fått en bre oppkalt etter seg,
Monacobreen. Det berettes at Hanna imponerte mannfolkene med sin tøffhet og
selvstendighet. Hun holdt kontakten med fyrsten av Monaco som beundret hennes
styrke og utholdenhet i karrige feltforhold, og hun var alltid velkommen til å
jobbe i hans laboratorium. Hanna ble også invitert til Monaco i forbindelse med
åpningen av det oseanografiske museum i 1910, der noen av hennes innsamlete
planter ble utstilt. Dette året avla hun hovedfagseksamen i botanikk med basis i
arbeidet på Svalbard. Avhandlingen ble skrevet på fransk og senere trykket i
fyrstens vitenskapelige skriftserie.

Ute i felten på Svalbard gikk hun ofte alene og overnattet i telt, under
spartanske forhold. Med primusen som varmekilde, levde hun av hermetikken som
ble oppvarmet. I et brev skriver Hanna at: «Men man kan gå omkring i tågen og
have det ganske godt, ialfald når man samler blomster. Og når man så til sidst
våd og trett kommer tilbake til teltet, og primus surrer, mens man spiser sin
mad eller presser planter, da føler man det så lunt og koseligt» (S.S.M. 2012,
s. 95).Hanna er avbildet på disse turene i fotside vadmelskjørt og
beksømstøvler. Med sin iver kartla hun store deler av kystlandskapet på
øygruppas vestside. Selv har hun sagt at hun har besøkt alle vestkystens fjorder
og bukter, med unntak av de to sørligste. Boka Svalbards flora i 1927, var et
resultat av dette registreringsarbeidet. Allerede på dette tidspunktet var Hanna
begynt å snakke om fredning av plantelivet på Svalbard. I 1937 ble hun innvalgt
i det Norske Vitenskapsakademi.

Året etter i 1908, organiserte og finansierte hun sin egen ekspedisjon for å
fortsette studiene av plantelivet i polare strøk. Båttransporten skjedde i et
samarbeid med polarforskeren Adolf Hoel (1879-1964), som også var miljøverner og
som arbeidet for at Svalbard skulle underlegges norsk forvaltning.
Svalbardtraktaten som ble undertegnet i Paris i 1925, var et resultat av blant
annet Adolf Hoels politiske innsats. Med på ekspedisjonen var polarfareren
Hjalmar Johansen, som hadde vært med på Fridtjof Nansens Fram-ekspedisjon over
Polhavet i 1883-1886 og Roald Amundsens Sydpolekspedisjon i 1910-1912.
Statsgeolog Gunnar Holmsen var også med og var mannen som Hanna året etter gifta
seg med. Dette var viktige polarforskingsekspedisjoner som senere førte til
opprettelsen av Norsk Polarinstitutt i 1948.

I årene 1915 til 1920 var Hanna Resvoll-Holmsen universitetsstipendiat i
plantegeografi ved Universitetet i Oslo her hun senere ble dosent. Til
fastlandet brakte hun med seg en mengde plantemateriale fra Svalbard for videre
analyser. Hun ga Universitetets botaniske museum flere kasser med levende
planter i tillegg til frø. I tillegg skrev hun en rekke artikler og holdt
foredrag om arbeidet på Svalbardtundraen. Hanna var den første naturforsker som
benytta fargefoto som dokumentasjon. Hennes læremester var den landskjente
fotografen Anders B. Wilse. I arbeidet etterlot hun seg en større fotosamling
som finnes ved Nasjonalbibliotekets bildeavdeling i Oslo. Som botaniker
engasjerte Hanna Resvoll-Holmsen seg for å bevare områder som Gjende, Bygdin og
Sjoa fra nedbygging i 1920-årene. Engasjementet ga henne tilnavnet «den første
naturverner». I artikler argumentert hun for bevaring av sårbar natur mot
ødeleggelser som ikke lot seg reparere eller gjenopprette. I Norge ble den
første nasjonalparken oppretta i Rondane i 1962. Til sammenlikning ble verdens
første nasjonalpark etablert i 1872 i Yellowstone i USA.

I flere år var Hanna redaktør for tidsskriftet Norge, som arbeidet for 
naturfredning. I artikler ble den uberørte naturen framhevet som en læremester
for vår egen kultur, med positiv betydning for folks helse og sinn. Selv fikk
Hanna Resvoll-Holmsen ikke oppleve at Stortinget i 1973 gikk inn for varig vern
av Gjende og hele Sjoavassdraget, noe som kan spores tilbake på hennes
arbeidsinnsats. I 2009 ble det reist en minnestein ved Gjendesheim til hennes
ære. Hannas  forskningsarbeid lå også til grunn for fredning av planter og
områder på Svalbard, her 65 prosent av landarealet i dag er underlagt
fredningsbestemmelser for å beskytte unik og sårbar natur. På Svalbard har Hanna
fått en elv, et vann og en slette oppkalt etter seg.

Sammen med Gunnar Holmsen fikk Hanna sønnen Per. Savnet av hennes første sønn
Helge, omtales som stort. Hun holdt kontakt med sønnen fra sitt første ekteskap,
som i 1923 døde av spanskesyken, bare 29 år gammel. Da Hanna Resvoll-Holmsen
døde i 1943 av osteomalasi (engelsk syke med mangel av D-vitamin), ble hun av
sine tidligere kollegaer omtalt som en ildsjel og som en person som elsket
Norges natur.     

Kilder: Dagrunn Grønbech (2018): Foregangskvinner. Museumsforlaget. Trondheim.

Sigri Sandberg Meløy (2012): Polarheltinner. Gyldendal. Oslo.  

Foto: Wikicommons




NYTT FRA KVINNELOBBYEN

Klebrigmars 31, 2020Arkiv, ForskningKvinneuniversitetet i Norden, Norges
kvinnelobbyUlla-Lise Johansen

Mars 2020

Kvinneuniversitetet i Norden er medlem av Norges kvinnelobby

Norges kvinnelobby inviterte i mars sine medlemmer til debatt om rapporten:
Foreldrepermisjon? En sammenstilling av de nordiske landenes
foreldrepermisjonsordninger fra et likestillingsperspektiv. Et
samarbeidsprosjekt mellom de nordiske landene.

Foreldrepermisjon (1)Last ned

Last ned og les rapporten her




HYLLEST TIL BERIT ÅS I SVERIGES KVINNELOBBY !

Klebrigfebruar 13, 2020ArkivUlla-Lise Johansen
OLYMPUS DIGITAL CAMERA

> Föregångskvinnor – en hyllning till Berit Ås




INVITASJON TIL BOKLANSERING 14.DESEMBER 2019

Klebrigoktober 28, 2019BøkerUlla-Lise Johansen

Forsker og forfatter Dagrunn Grønbech har skrevet boka: Fredrikke Tønder-Olsen
fra øya Løkta på Helgeland. Kvinnen som etablerte Norges første transportbyrå.

Boka trykkes i regi av Helgeland Museum og deres forlag Selhornet.

Boka presenteres og signeres ved Petter Dass museet, avd. Alstahaug, Helgeland
Museum.

Lanseringen er lørdag 14. desember kl 1400.

Museet har kantine. Alle er velkommen til å ta med slekt og venner til en flott
førjulsstund.




INVITASJON

Klebrigoktober 11, 2019ArkivUlla-Lise Johansen

INVITASJON TIL KONFERANSE PÅ CAMPUS NESNA, 31. OKTOBER, 2019.

Med dette inviterer vi universitet og høgskolar, studentar, lærarar, kommunar,
fylkeskommunar, politiakarar, fagorganisasjonar og andre samfunnsinteresserte
til utdanningspolitisk konferanse på Campus Nesna.

Tema: Kven tek den regionale høgskolen si rolle og samfunnsoppdrag?

Arrangør: Nesna kommune, Folkeaksjonen for Høgare utdanning på Helgeland og
Kvinneuniversitetet i Norden

Bakgrunn: Strukturreforma i høgare utdanning har endra kartet for høgare
utdanning i Noreg. I Nord-Noreg er det berre Samisk høgskole som framleis er ein
sjølvstendig høgskole. Dei andre høgskolane er fusjonert med anten UiT eller
Nord universitet. Fusjonsplattforma viste seg å vere av liten verdi og Nord
universitet har vedteke å legge ned Campus Nesna og sjukepleiarutdanninga i
Sandnessjøen. I Stortinget ligg det no føre eit Representantforslag frå
stortingsrepresentantane Audun Lysbakken, Mona Fagerås, Lars Haltbrekken og Kari
Elisabeth Kaski om ei desentralisert høgare utdanning for kvalitet, velferd og
bærekraftige lokalsamfunn. Innstilling til vedtak vil bli gjort den 5. november
og vedtak skal fattast i Stortinget den 12. november.

Førebels program for konferansen:

Statsråd Iselin Nybø og Utdannings- og forskingskomiteen på Stortinget er
inviterte til konferansen.

Stortingsrepresentant Marit Arnstad (SP), er saksordførar for forslaget,
stortingsrepresentant Mona Fagerås (SV) er ein av forslagsstillarane og begge
vil delta på konferansen.

Sentrale fagpersonar innafor utdanning, forsking og samfunnsdebatt er inviterte
til å halde innlegg og viktige spørsmål  i denne samanhengen vil vere:

Kva er dei regionalpolitiske oppgåvene som høgare utdanning skal fylle? Kva er
kvalitet i høgare utdanning og korleis legge til rette for at god kvalitet blir
tilgjengeleg over heile landet? Kva er samanhengen mellom kvalitet, velferd,
bærekraftige lokalsamfunn og lokalisering av høgare utdanning?

Sett av dagen den 31. oktober. Fullstendig program vil bli sendt ut i veke 42.

For nærare informasjon om konferansen kan fylgjande personar kontaktast:

Ordførar Hanne Davidsen, Nesna kommune, mobil 48118305, Leiar Jenny Myklebust,
Folkeaksjonen for høgare utdanning på Helgeland, mobil 93602336

Arna Meisfjord, Kvinneuniversitetet i Norden, mobil 41452051



Klebrigdesember 10, 2018Om ossRedaksjonen




50 ÅR SIDEN KVINNEKUPPET I ASKER

januar 6, 2022Arkivasker, Berit Ås, dagsavisen, demokraten, kvinnekuppetSiril
Finne

Høsten for 50 år siden gikk en rekke kvinner på tvers av partier sammen for å
kumulere kvinner inn i kommunestyret i Asker. Sentralt i det som er blitt
beskrevet som kvinnekuppet, sto Berit Ås.

Demokraten i Dagsavisen har en artikkel om dette:

https://n9.cl/2et2h

(Foto: Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek)



INNLEGGSNAVIGASJON

← Eldre innlegg

Kvinneuniversitetet i Norden driver forskning og formidling om kvinnespørsmål i
et nordisk og internasjonalt perspektiv.


KVINNEUNIVERSITETET I NORDEN

God feministisk lesning!
Stolt drevet av WordPress